Osaka og Kyoto

Reisebrev nr. 9, av Ingrid

Japanoppholdet begynner å nærme seg slutten, imorgen reiser vi videre til USA etter to flotte uker her. Siden forrige reisebrev har vi vært i Osaka og Kyoto, som ligger ganske nær hverandre ca 55 mil sør for Tokyo. For å komme til Osaka, som var vår base siden det var vanskelig å få hotellrom i Kyoto, tok vi et superraskt tog som heter Shinkansen. Det kjører i ca 300 km/t og tilbakela en strekning omtrent som Oslo - Trondheim på litt over to og en halv time. Det gikk så fort at jeg fikk dotter i ørene.

Shinkansentogene er presise, raske og har ganske gode seter. Trådløst internett har de også.

Osaka er en by med 2,6 millioner innbyggere, den er ikke kjent for å være Japans vakreste, men har mye interessant høyhus-arkitektur. Vi bodde i 24. etasje i et fin og sentralt beliggende hotell. Alle hotellene vi har bodd på i Japan har holdt høy standard, og selv om prisene ikke kan sammenliknes med de i sørøst-Asia ligger de godt under det man ville ha betalt i Norge for tilsvarende hoteller.

Alex og hans kone Sawako i en av Osakas mange fotobutikker

Mandag møtte vi Alex, som Fredrik har kommet i kontakt med gjennom fotonettsiden sin, og hans kone Sawako. Han er amerikansk, hun er japansk, og begge er professorer i engelsk ved et universitet i Kobe, som heller ikke er langt fra Osaka. Alex tok oss med på en tilsynelatende endeløs vandring i Osakas fotoforretninger, som selv jeg kan se at er noe helt annet enn hjemme når det gjelder utvalg, og tydeligvis også når det gjelder pris. Så ble vi bedt med ut på en tradisjonell japansk lunsj, noe som ble en helt spesiell opplevelse. Sawako bestilte en lunsjmeny til oss, og snart begynte rettene å strømme på, den ene mer delikat og fargerik enn den andre. Vi hadde hvert vårt brett foran oss med forskjellige sauser, og fikk servert hver våre små tallerker med de enkelte rettene.

Dette bildet er fra en annen (men også deilig) lunsj. Under måltidet med Alex og Sawako var vi altfor opptatt av å nyte maten til å ta bilder.

Det første vi fikk var tempura-reker, det vil si at rekene er dyppet i en røre og frityrstekt slik at de blir sprø og lekre uten å være for fete; dette smakte deilig. Jeg hadde i utgangspunktet vært litt nervøs, men nå tenkte jeg at dette ikke skulle bli noe problem. Da kom imidlertid neste rett, som var hele, rå babyblekkspruter (squid). Fredrik koste seg, mens jeg tenkte at her er det ikke annet å gjøre enn å hugge innpå for høflighetens skyld. De små hodene og armene vokste i munnen, og jeg klarte ikke så spise alle, men jeg tror jeg klarte å ikke se alt for plaget ut. Neste rett var sashimi, rå sjømat uten ris. Det var tunfisk, scampi, kamskjell og biter av en annet type blekksprut vakkert dandert på is i en skål, nærmest et lite kunstverk. Etter små-squid-opplevelsen gikk dette ganske så glatt, og det var jo uansett mye mat slik at det var naturlig å legge igjen litt på tallerkenen … Fredrik koste seg dessuten stort, dette er jo virkelig hans favorittmat.

Så fikk vi to runder til med tempura, denne gangen både fisk, grønnsaker og scampi, noe som var kjempegodt, og selvfølgelig like lekkert presentert. Her fikk vi også en skål med ris ved siden av samt en suppe med mye tang. Til slutt fikk vi hver vår dype skål med lokk. I skålen svømte det en stor rismelbolle (tror jeg det må kalles) med sesamfrø og senep. Den hadde en kjerne av noe jeg mistenkte for å være squid, igjen. Bollen var ikke verst, men på dette tidspunktet var jeg ganske så mett, og måtte spare litt plass i magen til den lille kulen med eplesorbet som vi fikk til dessert. Alt i alt et fantastisk måltid, veldig vakkert å se på, og spennende å oppleve en tradisjonell japansk lunsj. Nok en gang var vi så heldige å være sammen med utrolig gjestfrie og generøse mennesker. 

Osaka slott under kirsebærblomstringen

Stativfri fotografering i regnvær bød på visse utfordringer

Dagen etter regnet det jevnt og trutt, så vi tok en museumsdag i Osaka i stedet for å reise til Kyoto. Vi var på Historisk museum, som i likhet med alle museene vi har sett her var flott og moderne med imponerende utstillinger, selv om dessverre de fleste tekstene var på japansk. Siden vi var i området, trosset vi regnet og gikk til Osaka slott, et festningsverk med en nydelig kirsebærtrepark. Selve slottet var fra slutten av 1500-tallet, men ombygd og restaurert flere ganger, og huset nå et museum. Dessuten ble det litt shopping i regnværet; etter museumsturen fikk jeg kjøpt meg et par nye briller. De hadde et helt utrolig utvalg i butikken, og det å klare å bestemme seg viste seg å være det mest tidkrevende. Da jeg hadde valgt en innfatning og levert kortet med detaljer om glassene, beklaget ekspeditøren at jeg dessverre måtte vente en halv time før brillene var ferdige! Jeg ble helt paff, hjemme tar det jo minst en uke. Det var nesten så jeg fikk lyst til å kjøpe flere par.

Trappene opp til Kiyomizu-dera fylles jevnlig opp med blide gruppeportretter.

De neste to dagene tilbragte vi i Kyoto, som er en stor by full av vakre hager og tempelanlegg, hvorav flere er på Unescos verdensarvliste. Det anbefales at man tilbringer minst en uke i Kyoto for virkelig å få et inntrykk av byen, så siden vi bare hadde to dager valgte vi oss ett område som vi konsentrerte oss om. Nok en gang var vi utrolig heldige med tidspunktet. Kirsebærtrærne sto i full blomst rundt de fantastiske bygningene. Det virket som om hver av de gamle trange gatene ledet til et nytt tempel, enten dedikert til Shinto eller til Buddhismen, som er de to store religionene i Japan. Såvidt jeg har skjønt følger de fleste japanere begge religioner, og det er ingen motsetninger dem i mellom.

Det er helt sikkert alltid mange turister i Kyoto, med god grunn. Denne uken var det nok allikevel spesielt mange på grunn av blomstringen, som nevnt var det fullt på de fleste hoteller, og noen steder ble vi gående litt i kø. Det var interessant å observere at for mange virket det som om hele poenget var å komme til et tempel, stille seg opp og bli fotografert for så å haste videre. Jeg har sjelden sett så mange digitalkameraer på en gang, og det så ut som om folk knapt så sine omgivelser annet enn gjennom en linse. Selvfølgelig tok vi bilder vi også, men det var en tankevekker å se så mange som tydeligvis bare var der for å kunne vise at de hadde vært der.  Vi prøvde å ta oss litt bedre tid, vel vitende om at vi ikke kom til å rekke alt uansett. 

Bugnende appelsintrær ved Kodai-ji-tempelet

Kirsebærtrær i full blomst på Kiyomizu-dera

Fra et av tempelområdene kom vi over i en park der folk var ute i lunsjen for å se på blomstringen. Det var lagt ut presenninger for pikniker overalt, og boder der man kunne kjøpe øl og mat. Vi endte opp på en utendørsrestaurant der vi satt på opphøyde plattformer med et lite lavt bord i midten. Man måtte ta av seg skoene for å sitte der, og ved siden av hver plattform sto skoparene perfekt dandert ved siden av hverandre. Faktisk kom en servitør og rettet på Fredriks sko, som tydeligvis ikke var pent nok plassert. Her bestilte vi øl og nuddelsuppe, og nøt det deilige milde vårværet mens kirsebærbladene regnet over oss. Absolutt et av høydepunktene i vårt Japan-opphold.

Et litt annerledes kakebakeri i Kyoto. Utvalget av både gode og litt rare delikatesser er enormt.

Vi er nå tilbake i Tokyo og har tilbragt våre siste to dager i Japan med trasking i gater, parker, museer og butikker. Idag var vi i parken ved keiserpalasset, og fikk et glimt av keiserparet i kortesje på vei ut av palassområdet. Keiserinnen var en pen eldre dame som vinket til de fremmøtte, som knipset i vei med sine mobiltelefonkameraer. Keiseren selv kunne skimtes ved siden av henne i bilen.

Mobilfotografene fikk et glimt av keiserparet på vei ut av palasset

En tunnel av torii leder opp til Shintotempelet Hie-jinja

Været har, med unntak av den regnfulle dagen i Osaka, vært deilig hele tiden med temperaturer på rundt 18 grader om formiddagen. Vi har likt oss veldig godt i Japan, og har allerede lyst til å komme tilbake under blomstringen et annet år. Imorgen resier vi fra Japan med et fly som går fra Tokyo kl 11 om formiddagen og lander i New York en halvtime tidligere. Jammen ganske absurd med tidsforskjellen – det blir en lang dag,  bokstavelig talt!  Nå er det bare to uker igjen av vår lange reise, og det er helt passe. Vi har det kjempefint, men begynner å glede oss til å komme hjem også. Hilsen til alle kjente fra oss!